Det er komplet ligegyldigt, om der holder en bil parkeret, så jeg ikke kan komme ud af min carport. Men jeg lod mig alligevel irritere over det – igen – i går. Irritationen varede dog kort. Fordi. Lige efter, jeg havde talt med kommunen om, hvordan problemet kan løses, tændte jeg min gamle transistorradio.
“Der er sket en ulykke på storebæltsbroen – seks mennesker er omkommet”, lød stemmen i radioen.
(I dag er det kommet frem, at otte mennesker på forfærdelig vis har mistet livet. Mine varmeste tanker går til de efterladte og til dem, der er kommet til skade i den frygtelige ulykke – og til dem, der har været vidne til skrækscenariet).
Jeg rystede på hovedet over mig selv.
Livet er meget mere end træls parkeringer
I hvilken verden betyder det noget, om en bil parkerer alt for tæt på min indkørsel?
I hvilken verden giver det mening at bruge krudt på at kontakte ‘Gud og hver mand’ pga. en bagatel?
Hvis jeg rent faktisk k u n n e komme i kontant med Gud (hvis han eller hun findes), så ville jeg bede vedkommende om straks at få de mennesker retur, der på et splitsekund er blevet frarøvet livet.
Livet er så meget mere end træls parkeringer.
Træls parkeringer er det fuldkommen latterligt at bruge energi på.
Livet er dyrebart
Livet er så dyrebart og kan slutte med en knips i fingrene.
Livets tæppe blev revet væk under otte mennesker, der sad i en togvogn. På vej … på arbejde, på ferie, på besøg … på vej.
De kom aldrig frem. Deres liv er for evigt parkeret og kan ikke leves mere.
Livet skal ikke leves i små træsko – lev NU
Det kan mit, og jeg mærker en enorm taknemmelighed for det.
Det kunne ha’ været mig i den togvogn.
Det kunne ha’ været dig.
Livet skal ikke leves i små træsko, der får en til at stirre sig blind på bagateller.
Hvis jeg ikke kan komme ud af min indkørsel med bilen, kan jeg tage min cykel. Eller jeg kan gå.
Jeg er nemlig i live.
Det er du også. Lev. Nu.